Rosa filipes har ikke noe norsk navn såvidt jeg vet, men på svensk kalles den «pergolaros». Det er altså en rose som kan egne seg på en pergola, men den egner seg også til å klatre i trær. Arten ble introdusert i kultur omkring 1910 men brukes neppe i hager i Norden. Det finnes imidlertid en variant, muligens en hybrid, som heter ‘Kiftsgate’ som har en viss utbredelse her. Den ble oppdaget i Storbrittannia i 1954.
Det vokser et stort eksemplar av ‘Kiftsgate’ i arboretet på Milde. Der strekker den seg nesten 10 meter opp i en stor eik. Selv om rosen er omfangsrik er det ikke lett å få øye på den når treet står med løv. Man må inn under eiken og kikke opp mellom grenene for å få øye på den. I juni-juli blomstrer den med store klaser av små, enkle hvite blomster som dufter.
Felles for hybridene av Rosa filipes er at de ikke er særlig hardføre. De trives best i klimasone 1 og 2. Kanskje kan de klare sone 3. ‘Kiftsgate’ klarer vintrene i Bergen godt og har ikke hatt nevneverdig nedfrysning, heller ikke de harde vintrene omkring 2011.
En annen filipeshybrid som står i arboretet er ‘Brenda Colvin’. Det er en hybrid som ble oppdaget av Miss Brenda Colvin (UK før 1970). Den har jeg også selv hatt i hagen på hytta noen år. Den har ikke så store blomsterklaser som ‘Kiftsgate’ men blomstene er vakre og dufter vidundelig. Fargen er rosa som blekner til hvitt. De oppsøkes flittig av insekter som er interessert i pollen.
Filipesrosene er store men utgjør bare en liten rosegruppe. Charles Quest-Ritson omtaler syv sorter. Jeg har bare kommet over tre, og den tredje er ‘Toby Tristram’. Den har jeg ikke sett i Norge, men det vokser store eksemplarer av den på Jylland. Bildene jeg har er fra Hugo Lykkes hage i Søby og Geografisk Have i Kolding.
Nederst i innlegget finnes gallerier med noen bilder av de tre rosene som er omtalt her.